Ett år eldre

 

Kjære fine folk!

Tusen takk for hyggelige facebookhilsener og sms`er.
Det er gøy å ha bursdag!
Kjenner jeg blir varm innvendig når jeg ser hvor mange flotte mennesker jeg har i livet mitt.

Jeg har det siste året sagt at jeg er 38 år – ble ganske overrasket når jeg oppdaget at jeg faktisk fyller 38 år i dag. Er i allfall ikke redd for å bli gammel. Jeg nyter hvert eneste år og bursdag jeg kan feire!  Rett som det er tar jeg meg selv i å være veldig takknemlig for at jeg HAR LIVET!

2014 ble et spesielt år.
Jeg var syk og ble frisk. Jeg er frisk. Det er jeg så takknemlig for.
Jeg fikk ny jobb og sluttet i jobben. Læringen jeg fikk i disse månenden er til stor hjelp for livet videre.
Bare noen timer senere dukket det opp et nytt tilbud. En drøm jeg har har hatt i mange år, men som har virket helt usannsynlig.
Den jobben er jeg i nå og jeg kjenner en spenning og undring over hva dette året har å by på.

Dagen i dag startet så bra!
Jeg våknet opp i København og ble vekket med pakker og dansk flagg på sengen av min venninne. Så ventet deilig frokost hvor vi delte tanker og ønsker for året som kommer.
Vi ga hverandre en sang som betyr mye for oss. Og delte noen rørte tårer.
Vi drakk rabarbrasaft av vinglass og måtte småløpe til bussen for at jeg skulle rekke flyet mitt.  Denne helgen i København har vært så godt. Å dele tanker, opplevelser i livet  med et menneske som evner å ta i mot og gi masse tilbake, er godt.  Vi har danset, sett film, diskutert, snakket, spist god mat.
Jeg har virkelig slappet av, ledd, grått og smilt. Jeg har vært rørt og latterfull.

På flyet tenkte mye på hvilke endringer livet har gitt. Livet kjennes så godt ut. Jeg vil ikke endre på noen ting, jeg vil bare ha mer av det livet byr på akkurat nå.

Å komme hjem til familien min var også veldig fint. Jeg kom hjem til nyvasket hus, blomster fra en god venninne og fra Aslak og barna. I farger som hjertet mitt jubler over.
Jeg har fått klemmer fra fine folk på juletrefesten, jeg har båret på og snust inn lukten av en nydelig baby,  før Aslak disket opp med god middag og kake på kvelden.

Jeg føler meg elsket.  Det er godt. Veldig veldig godt.
Etter noen tøffe år, synes jeg livet slik det er akkurat nå, er vidunderlig.

I dag fikk jeg denne sangen og har lyst til å dele den med dere, den er så beskrivende:

Takk! For at akkurat DU er en del av mitt liv.

Balanse

Natt til søndag og jeg har vært innlagt på Ullevål Sykehus i 5 døgn.
Denne gangen med lungebetennelse og jeg tror faktisk ikke jeg har vært så dårlig. Mulig jeg har selektiv hukommelse, men altså, jeg følte meg så syk og så innmari svak.

Jeg orket ikke besøk, men følte et enormt behov for tid til refleksjon. Om hvordan livet endrer seg, og hvor lett det er å glemme at som er lært.

I perioden etter at jeg ble friskemeldt levde jeg et godt liv. Jeg fant balansen mellom jobb og frihet. Tid til å bygge meg opp. Gjøre hyggelige ting, være tilstede for barna, backe Aslak og leve et liv helt fritt for stress. Jeg følte meg lykkelig.

Så dukket det opp et jobbtilbud som fristet veldig.
Jeg sa ja. Og stupte inn i jobben.
Jeg har jobbet 12-17 timer, jeg har lest fag i helgene, jeg har vært stresset og fokusert.
Jeg har elsket å bruke alle sider ved meg.
Jeg har ignorert alle kroppnes varsellamper.
Jeg gikk på en skikkelig smell.

Og nå sitter jeg her i natten og føler at kroppen forsøker å hoste lungene ut.
Det er ikke selve lungebetennelsen jeg er så bekymret for, men jeg sitter også med en følelse av å sviktet meg selv.
Å bli så oppslukt av noe at jeg mister balansen. Den jeg trives så innmari godt med.
Javisst har jeg fått korte frister, men jeg vet også at jeg kan stå opp og sette grenser.
At jeg kan sørge for balanse slik at det gøyale varer lenger.

Så fra og med nå snur jeg det.
Jeg sørger for å ha balanse i det jeg gjør fremover.

Om å bruke styrken sin på en dårlig måte

For snart et år siden fortalte en flott kvinne om sin sårbarhet og en vond opplevelse.
Jeg kommenterte bloggen hennes og har lyst til å si noe om det her også.

Den gangen innså jeg noe som var utrolig viktig for min egen del. Jeg har brukt styrken min helt feil i mange sammenhenger.  Etterpå skal jeg fortelle hva det har endret. Det er mye.

Her er svaret jeg skrev til henne:

Du skriver;«Jeg så så klart hvordan jeg hadde stålsett meg mot smerter, sårbarheten i å ligge avkledd og passiv, helt alene, mangle kontroll og likevel ha krefter til å være mitt sedvanlig sterke meg. Jeg skjønte at jeg har blitt så vant til å lede, vant til å gi, vant til å være kreativ, sterk, snu utfordringer til muligheter, gå for løsning, holde kraften, motivere, bære, bygge opp. Og at jeg har så vanskelig for å ta i mot eller be om hjelp.»
Dette traff meg veldig. Jeg har tenkt mye på det i det siste, etter en litt vond opplevelse.Kort fortalt skulle jeg gjennom en undersøkelse.I det jeg ble sendt inn i MR-maskinen, tenkte jeg et lite øyeblikk » skulle jeg ikke hatt musikk på ørene?». Den samme stemmen sa at «dette har de som jobber her kontroll på». Jeg sa dermed ingenting.

Jeg lå på magen med hendene bakbundet på ryggen og var helt rolig.
Lyden i denne maskinen er HØY, så høy at det opplevdes som tortur. Det gikk gjennom marg og bein og det var så vondt at jeg kjente nye følelser komme snikende. Angst, redsel, behov for flukt og så et snev av klaustrofobi. Så hva gjorde jeg ? Jeg hørte din stemme si at lyden i rommet var til hjelp for meg, jeg hørte stemmen til fysioterapeuten si » PUST FOR FAEN!, » jeg så for meg at jeg var på en strand og slappet av. Jeg sang til og med «What does the Fox say», inni meg og brukte lydene som «svar». Til slutt var jeg så sliten, det pep i det ene øret, jeg hadde dott i det andre og jeg hadde en hodepine som ikke lignet noen ting.

Det som fikk meg til å reflektere var: jeg gjorde meg sterk, jeg fant måter å holde ut på, jeg kjempet NED naturlige reaksjoner, jeg fant løsninger, jeg gjennomførte. Men til hvilken pris? Nå 3 uker etterpå har jeg fortsatt vondt i ørene, stresset i kroppen sitter nok fortsatt litt i, og jeg tenker at jeg burde, ropt, bedt om hjelp, sprellet med beina for å signalisere at noe var galt. Så kunne jeg fått høreklokker og alarmknapp og gjennomført undersøkelsen med mye mindre ubehag og senskader.

Hva vil jeg frem til ? At noen ganger det er nødvendig å be om hjelp. Noen ganger føler vi oss små og trenger en hånd og holde i. Å innse det, er det som gjør oss sterkere og kraftfulle.

 

Det som skjedde etter den vonde opplevelsen på Radiumhospitael var at jeg ble sint, opprørt og fortvilet, på meg selv.  Jeg snudde meg og tok en titt på mange smertefulle opplevelser i livet mitt. Jeg hadde gjort det samme om og om igjen. Utsatt meg for vonde situasjoner fordi jeg kunne håndtere dem, bære dem, gjennomleve dem og også leve med dem etterpå.  At det kostet mye, gjorde livet krevende rett som det var,  hadde jeg ikke reflektert så mye over.

Denne flotte kvinnen ga meg et svar:

Kjære Camilla.Takk for dine gode ord, de tar jeg med meg og verdsetter <3Det er sterkt det du deler!

Jeg er takknemlig for at min stemme er med deg. La den fortsette med det, siden den er min vet jeg den alltid vil støtte og bistå deg.

Når det er sagt, skulle du selvsagt ha sagt fra. Vi mennesker har uante krefter og det er bortimot uendelig hva vi kan gjøre med fokus og sansene våre, men likevel er det unødig å utsette seg for vondt når vi kan slippe.

Tenk bare på hva du hadde bedt om eller anbefalt barna dine å gjøre. Du fortjener det samme selv.

Men jeg tror jeg fort hadde gjort det samme som deg. Det var jo det jeg i mindre format gjorde på benken også.

Camilla, jeg ønsker meg for deg at du blir kvitt hodepinen, at du framover sørger for å gå så kontra på denne opplevelsen, at den totalt mister sin kraft til og med som minne.

Glad du er der.
Klem <3

 

Jeg delte denne opplevelsen etter at jeg hadde sett mitt eget mønster. Fra den dagen var det mye som endret seg. Jeg hadde flere ærlige samtaler med min mentor Jakob og innså hvor mye smerte jeg unødvendig utsatte meg for.  Når innrømmelsen først var gjort, var det umulig å fortsette i samme spor. Jeg tar helt andre valg og det har endret mange ting i livet mitt.  Livet byr fortsatt på utforinger, noen gidder jeg ikke engang møte eller bruke krefter på, andre tar jeg et dypdykk i, fordi jeg vet de vil gjøre meg godt når jeg er igjennom. Det kalles vekst.  Men det jeg ikke gjør lenger, er å misbruke styrken min.

Noen ganger må sverdet legges ned og slagmarken forlates.

 

Oppdatering 67.uka – Det går rett vei

475 dager, 1 år 3 mnd og 20 dager. 67 uker – og legen sa jeg er igjennom!!!

I går var jeg urolig og stresset, uten at jeg helt skjønte hvorfor. Jeg var også litt lei meg. Aslak forsøkte å snakke med og til meg, men jeg var helt fjern og samtidig oppkavet.
Jeg avsluttet jobbingen og dro ut en tur. Der vendte jeg meg mot følelsen for å finne ut av hva dette var. Det kom tydelig frem at jeg gruet meg til undersøkelsen på Radiumhospitalet. Dere som har fulgt meg en stund vet at jeg har gått i kjelleren når det nærmer seg tid for dette, denne gangen varte det heldigvis bare en dag.

I dag hadde jeg ikke lyst til å stå opp. Å være på Radiumhospitalet er både godt og vondt.
Det er så mange mennesker som er syke der. Noen uten hår, andre med et matt blikk og noen med tårene trillende nedover kinnet.  Jeg får både vondt i magen og blir takknemlig for at sykdommen som har tatt bolig i min kropp ikke er av den dødelige varianten.

Inne hos min flinke lege ble det konstatert bedring. Det samsvarer også følelsen jeg har i kroppen. Jeg har mer energi og jeg føler at jeg har bikket over til frisk(ere). Den skalaen har en del å gå på, men jeg er helt klart mye mye bedre.

Legen sa at dette trenger hun ikke følge opp lenger og at jeg er igjennom! 
Fastlegen kan overta og jeg kan få henvisning tilbake ved behov.

Jeg ble fylt av lettelse og takknemlighet og fikk takket både legen og sykepleieren for måten de har håndtert situasjonen på.  På det første møtet sa legen : Jeg kan tilby deg mental støtte, det vil du trenge”.  Hun hadde helt rett. Måten hun har møtt meg på har gjort at jeg har følt meg trygg, sett og forstått. Jeg har opplevd at hun kan ta seg av det medisinske og at jeg kan ta meg av livet. En god fordeling.

Jeg var så rørt der inne i dag. Og fikk gitt både legen og sykepleieren en god klem.
Jeg fikk også veldig gode tilbakemeldinger på hvordan jeg har håndtert dette sykdomsfoløpet. Det gjorde godt. De er eksperter og møter dette hver dag, så denne tilbakemeldingen var verdifull for meg.

Jeg klarte ikke holde tårene tilbake når jeg gikk ut av sykehuset. Det var som om redelsen slapp et tak jeg ikke visste den hadde. Jeg var lettet. Jeg var glad. Jeg var lei meg. Det er kaos inni meg. Hva nå.. ?

Siden desember 2012, gjennom hele 2013 og gjennom de fire første månedene i 2014 har jeg forholdt meg til en kropp som har vært nede i knestående. De siste måneders bedring gjør at jeg sprudler rundt i fargerike klær og opplever at jeg har fått en ny vår. Jeg har mange ting jeg har lyst til å gjøre og jeg fortsetter å følge innskytelsene og lystene.
Og samtidig kjennes det ut som jeg må bruke bittelitt tid på å venne meg til at nå blir det bare bedre. Jeg opplever å ha vært i beredskap i lang tid.

Vi snakket om mulighetene for tilbakefall og de få studiene som finnes sier at det er 50 % sjanse for å få det tilbake. Jeg har tenkt å holde meg på den andre siden av prognosene og bli blant de som holder seg friske.
Legen ga også et godt råd; lev uten frykt for at det kommer tilbake. Du vet nå at du er i stand til å håndtere det.

Her er status:
Jeg har fortsatt en svulst i høyre bryst. Den er nå på størrelse med en golfball.
Den er til tider smertefull (mulig fordi vevet er så ødelagt), men svakere smerter enn før.
Det er mulig jeg alltid vil ha denne her, eller den kan forsvinne av seg selv.
Jeg jobber med å finne balansen for kroppen er fortsatt ganske kjørt etter denne runden.
Jeg trener 2 ganger i uken med fysioterapeut og tenker at jeg skal bygge meg opp igjen.
Jeg har mye mer energi og føler at det er lett å leve  og fungere.
Jeg er forsatt veldig var for stress.
Jeg har kommet styrket igjennom dette forløpet og ville ikke vært det foruten…

Jeg kjenner at jeg står ved en ny startstrek: Jeg er klar til å løfte blikket og starte på dette kapittelet.

shutterstock_151044056

Prosjekt Hjertefred

For noen blogginnlegg siden, så skrev jeg noe om at jeg har flere prosjekter på gang.
Nå er tiden inne for å fortelle om disse.

De som kjenner meg godt vet at det beste jeg vet er å arrangere ting. Enten det er sykkelløp,middager, bra-dame-kvelder, kurs, motbakkeløp eller spontane middager på terassen. Jeg virkelig digger når det skjer ting som har verdi også for andre. Det er noe av det beste jeg gjør. Jeg liker planleggingen, følelsen når eventet starter og det blir en test på om vi har tenk på alt, følelsene som bruser, spenningen på mottagelsen etterpå og den deilige utmattelsen når alt er over. Tankene om hva som kan gjøres bedre neste gang liker jeg også. All denne læringen som følger med det å arrangere noe.

En dag jeg surfet på Bjørg Thorhallsdottir sine sider,så jeg at de søkte etter folk til å sitte i styret i Hjertefred Oslo. Uten å tenke meg om sendte jeg mail og skrev at jeg ønsket å bidra. Jeg fikk raskt svar og hadde så et møte med styrelederen før de skulle vurdere min søknad i styret. Gleden var derfor stor når jeg fikk et JA!

Hjertefred står for dette:
“Konseptet HJERTEFRED startet som et gratis, livssynsnøytralt minnearrangement på Allehelgensdagen, etter inititativ fra kunstneren Bjørg Thorhallsdottir som ble enke i en alder av 30 år. Björg ønsket at hennes to år gamle sønn, Tolli, skulle få være med og minnes sin pappa i glede på Allehelgensdagen.
Hensikten med arrangementet er å gjøre det lettere å snakke om døden og det vonde, hylle de gode minnene etter dem vi har mistet, bearbeide sorgen, samt feire kjærligheten og livsgleden, og ta bedre vare på oss selv og hverandre.”

Andre menensker går rundt med andre typer sorg; kjærlighetssorg, sorg over livet som ikke ble som tenkt, sorg grunnet sykdom  eller skader. Jeg tenker at det er rom for alle typer sorg på hjertefred.

Jeg håper du har lyst til å være sammen med oss, midt i Oslo Sentrum 2.november 2014.
Jeg skal iallefall være helhjertet tilstede. 

Livet er et deilig sted, om du finner hjertefred

Livet er et deilig sted, om du finner hjertefred. ( bildet er lånt av Bjørg Thorhallsdottir)

Om å følge innskytelsen

I det siste har jeg fokusert på å følge innskytelsene mine.
Den bitte lille tanken som dukker opp et lite øyeblikk.
Nesten som en svak hjertestemme.
Noen ganger så flyr den så fort forbi at det er lett å la være å fange den opp.
Heldigvis etterlater den seg alltid en god følelse.
Slike innskytelser kan være: kjøp med friske fargeriker blomster, send en melding til Kari, kyss Aslak og fortell ham at jeg er glad i ham, kosemos jentene, fortell en persom akkurat hva det er du liker med ham eller henne. Pynt deg skikkelig på en hverdag og gå med fjær i håret. Si det du mener. Ta opp vanskelige ting på en ordentlig måte. Andre ganger handler innskytelsen om å møte et annet menneske der det er og si at du ser at dagene er vanskelig og at du gjerne lytter. Innskytelsen sier at jeg skal bry meg, våge å være nær. Smile til personen foran meg i køen og møte blikket.

Ofte er det slik at rett etter denne milde innskytelsen, kommer en hær av argumenter for å ikke gjennomføre idéen:
– jeg har ikke tid
– tenk om det virker rart
– tenk om noen tror jeg er noe
– tenk om jeg blir dratt inn i noe jeg ikke ønsker å være en del av.
– jeg har bedre ting å gjøre..
– tenk om de ikke liker det
– hva om det oppfattes upassende?
– hva om jeg blir for mye?
Argumentasjonene kan være tungtveiende og fonuftige.
I det siste har jeg valgt å la være å følge argumentasjonene og heller fulgt innskytelsen og lysten.

I dag sitter jeg her og fryder meg over livet. Det har bydd på så mange underfundige, skjøre, fine, gode, glade, nære, overraskende, flotte, såre, herlige og helhjertede opplevelser.

Det er litt sånn at jeg må klype meg i armen. Tenk å få oppleve dette.

Jeg har blitt lest dikt for. Måten det ble gjort på fremkalte tårer og gåsehud. Jeg kjenner fortsatt opplevelsen i kroppen.
Jeg har fått varme klemmer og takknemlige ord. Jeg har hvilt i øynene på andre mennesker og latt de hvile i mine. Sammen har vi skapt trygge rammer for å dele vonde og vanskelige opplevelser. Håpet er at vi kan gi slipp på disse vonde tingene.  Stukket hull på små og store byller. Vi har ledd og grått.
Vi har åpnet lukkede hjerter og blåst inn varme og farge slik at det banker og svulmer igjen.

Jeg våkner opp med et stort smil og lurer på hva dagen bringer. Gleder meg til å snakke med disse menneskene. Høre hva de har å si i dag. De som gir meg lyst til å være alt det jeg er, uten filter. De gir meg lyst til å være litt mer modig, mer direkte og la all kjærlighten jeg har i meg, strømme ut. Så vet jeg at det blir tatt i mot av disse menneskene. Jeg føler meg så heldig, så akseptert, så sett. Og jeg kjenner på denne sterke kjærligheten til livet og andre mennesker.

Det kjennes ut som vårbrisen blåser liv i alt.
Og jeg liker det så godt at jeg har tenkt til å fortsette å lytte til innskytelsene og følge dem.

shutterstock_128855767

Jeg har en drøm

og like mye som det er en drøm, er det et sterkt ønske..

For en del år siden satte jeg meg ned og skrev om drømmen min.
Når jeg leser den i dag ser at jeg MANGE ting faktisk er oppnådd og gjennomført.
Og følelsen er enda bedre enn jeg drømte om.

For en del år siden vurderte vi å kjøpe Harpefoss Hotel – jeg skal ikke fortelle hele historien her, men det endte med at noen andre kjøpte det.. Og jeg har angret helt siden den gang..

Dette ble skrevet i 2010/2011

MIN DRØM!

 Jeg ønsker meg et liv fullt av overskudd og glede. 

Jeg vil ha god tid til Karianne, Martine og Tindra, Aslak samt venner og familie.
Jeg ønsker også å ha en jobb hvor jeg gleder og inspirerer andre.

Jeg drømmer om et sted hvor folk kommer, både på overnatting og bare en tur innom.

Jeg ønsker at jobben min blir en del av livet mitt. Det smelter sammen. Det skal ikke bare være en jobb, det skal være en livsstil.

Jeg ser for meg et landhandleri med gode produkter og hvor jentene sitter og gjør lekser før de løper ut i hagen og leker.  Min jobb er en del av hjemmet. Jeg drømmer om et sted som Harpefoss Hotel, og at vi har råd til å pusse det opp slik vi ønsker.


Jeg ønsker meg store lyse rom med masse lys.  Jeg liker takhøyde.


Gode senger og lekkert sengetøy hvor folk sover godt.

Jeg ønsker meg et sted hvor jeg og barna virkelig stortrives.
Jeg ønsker at Aslak starter sitt eget hvor han ELSKER jobben sin og livet og at det flettes sammen med mine drømmer, fordi VI ønsker det.

Jeg ønsker meg en blogg, hvor jeg kan skrive vakre ting som vil gi noe til andre mennesker.
Jeg vil fortsette å se alt det vakre i de rundt meg. 

Jeg ønsker meg MOT til å gjennomføre alt dette. Det er så viktig for meg at tårene presser på når jeg skriver dette.

I mitt landhandleri skal det alltid være et lys på, det gjør at mennesker som trenger kontakt, tør å ta kontakt også utenom åpningstider


Jeg ønsker meg en STOR hvit ovn i hjørnet og gode lenestoler foran peisen.

Jeg ønsker meg et tv-fritt hjem

Jeg ønsker meg farger og ro.

Jeg ønsker å bruke mitt potensiale. Jeg ønsker å finne min vei slik at min kraft stråler ut. 

Jeg er ikke der i dag, men herregud som jeg lengter etter å komme dit. 


Hva var min barndomsdrøm?

Jeg vet at jeg alltid drømte om å bli advokat og min misjon var å hjelpe de som ikke hadde penger – og som ikke hadde noen som så dem eller ville hjelpe dem.
Jeg ønsket å gi de som var behandlet urettferdig rettferdighet.


Fortsatt har jeg et inderlig ønske om å se dem som ikke blir sett, jeg har lyst til å blåse inn god selvfølelse og glede i livet deres. Tenne livsgnisten.

Harpefoss Hotel, huset som rommet ALLE våre drømmer, men som vi ikke turte å satse på.

Harpefoss hotelDette er MIN drøm.

 

 Denne ovnen skal gi varme i vårt hus. 

Uten navn

 

_________________________________________

 

Når jeg leser om denne drømmen kjenner jeg en veldig glede over hva jeg faktisk har klart!
Jeg jobber som coach og har mange gode samtaler med mennesker, hver dag. Jeg kjenner at jeg føler meg skikkelig lykkelig og kjenner på en dyp livsglede. Det bobler over rett som det er. Jeg møter mange utfordringer, men de kjennes mer ut som et “hår i suppa”, jeg ser retningen jeg skal gå.

Aslak startet med noe han elsker! Å se han drive LETTH fremover, planlegge og gjennomføre kurs, salg av sykler etc, er fint! Kjempefint. Det å leve sammen med en mann som gjør det han virkelig liker, er godt. Selv med den usikkerheten det ofte er når han driver for seg selv (sammen med meg), så er livet godt.

Blogg har jeg!
Jeg har lysekrona i taket på kontoret mitt.
Jeg har en jobb hvor jeg kan bidra til at folk lever sine liv godt.
Jeg ser mange.

Det som mangler er dette stedet hvor alt vi gjør og er, samles under ett tak. Men hey! Når jeg har klart alt det andre, så klarer jeg vel det også?

Oppdatering 58.uke – milepæler

Jepp, 405 dager  eller 1 år, 1 måned og 9 dager eller 58 uker eller 9720 timer.

Endelig tør jeg si at det har kommet et skifte.
Jeg kjente det vel allerede på 1.nyttårsdag når jeg badet 3 ganger i sjøen. Vi har en tradisjon første nyttårsdag ; hele storfamilien tar en dukkert i sjøen.
Jeg liker godt denne tradisjonen, det kjennes som en ny start. Først biter kulden i leggen, så biter den flere steder når kroppen dukkes ned i det kalde vannet ( det vil si kaster seg uti når det ikke er mulig å løpe lenger). Så hyler jeg høyt og løper alt jeg kan inn igjen og tørker meg før tørre klær tas på. Deretter venter timer og dager med prikking og varme i kroppen. Som om også den restartes.

I år var jeg uti 3 ganger, en gang alene, en gang med Tindra som badet for første gang og så en gang med Aslak. Kontrasten fra i fjor var så stor og jeg innså plutselig hvor langt jeg er kommet.  I fjor stod jeg på strandkanten med en pupp som var steinhard, rød, varm og utrolig smertefull. Kreftmonsteret hang over som en mulig diagnose. Jeg stod på kanten der og så de andre bade og lurte på hvordan 2013 ville bli.

1.januar 2014 kunne jeg altså kaste meg uti. Fortsatt en kul i puppen, men så veldig mye mindre.

Nå, nesten en måned senere, kjenner jeg at jeg er enda bedre. Selv om det er tøffe dager innimellom og jeg ikke er friskemeldt, så er jeg helt klart veldig veldig mye bedre. Disse små tegnene viser seg rett som det er og jeg feirer hvert eneste ett.
Her er noen av dem:

Trening: I juni krabbet jeg nærmest inn til fysioterapeuten. Tårene sprutet ved den minste berøring. Jeg trente i type 5 minutter og ble sengeliggende med utmattelse i 3-4 dager. Ole Martin (fysio`n) ga meg aldri opp og vi økte fra 5 min til 7 og derfra til 10, tilbake til 5  for så å øke igjen.
I dag – jeg trener intervaller etterfulgt av pilates/yoga,styrketrening og føler meg FANTASTISK!!  Vi er nå oppe i 1,5 time!

Jobb: Jeg har økt antall timer betrakelig. For noen dager siden våknet jeg og tenkte at NÅ er det på tide å skille jobb og hjem igjen. Jeg vil ned på jobben. Så nå sitter jeg her på kontoret mitt og er veldig fornøyd.  Jeg er rett og slett tilbake.

Energi: LItt svinginger fortsatt og jeg må legge inn litt hvile. Det kan allikevel ikke sammenlignes. Innimellom så føler jeg på så mye energi at jeg tenker at jeg har lyst til å  løpe. Hello !!!  Nå snakker vi ny følelse.  At det fortsatt er noen sengeliggende timer, det får jeg bare ta med. Jeg kjenner på denne endringen og jeg liker så godt at det er flere og flere gode dager.

Følelse: Jeg tenker ikke lenger at jeg er syk, men at jeg er over på frisk-skalen, riktignok har jeg akkurat bikket over på grønt lyst og det er en del å gå på, men jeg er i allefall på riktig side. Det fortjener jubel og feiring, synes jeg !

Jeg har tenkt en del på denne bloggen og hva jeg ønsker at den skal være fremover. Akkurat nå tenker jeg at det blir en stund til neste ukes oppdatering, jeg har rett og slett lyst til å blogge om andre ting. Etter flere år med coachingutdannelse og en villighet til å gjøre endringer i eget liv, tror jeg rett og slett at det kommer en endring her på bloggen også.

Jeg har flere prosjekter på blokka og har lyst til å fortelle om disse etterhvert også.

Kjære liv! I dag har jeg en veldig bra dag. Jeg tar imot flere slike dager med ÅPNE armer, hjertet på vidt gap og er klar for å leve HELHJERTET videre!

hjertedør

Refleksjonskvelder for mammaer og bra damer

Etter flere år på skolebenken og med en god posjon lærdom av livet selv, har vi satt sammen et kurs som gjør godt.

Sammen med en kollega og god venninne skal vi snakke om verdikonflikter, begrensninger, mål, mammarollen i kombinasjon med andre roller og valg vi står ovenfor.

Jeg kan ikke love dere flere timer i døgnet, heller ikke en 7 punktsliste som løser alle utfordringer som livet byr på.
Det jeg kan love er nettopp en verdifull kveld, refleksjoner, noen verktøy og bevisstgjøring som ved benyttelse kan få hverdagen og valgene vi tar hele tiden, til å flyte lettere.
Jeg ønsker at du tar deg tid til å lese invitasjonen – og at du får lyst til å tilbringe denne kvelden sammen med oss.

invitasjon-mamma-2jan14

 

– Camilla

 

 

God jul!

Julefreden er i ferd med å senke seg i hjemmet.
Ungene sover – de er både spente og forventningsfulle.
Karianne er i Sør Afrika og starter sin 3 uker lange safari og 4 mnd lange reise.
Tanten min er kommet fra Kr.Sand for å feire sammen med oss og de andre. Søsteren min pynter hjemmet sitt og tar oss alle i mot på julaften.
Jeg gleder meg mest av alt nettopp til mange dager med familie og venner. Gode samtaler. Åpne hjerter. Deling av tanker og opplevelser.

Jeg har i lang tid fulgt Brené Brown som har skrevet bøker om å leve helhjertet.
Hun skriver blant annet:

Wholehearted living is about engaging in our lives from a place of worthiness.
It means cultivating the courage, compassion, and connection to wake up in the morning and think, No matter what gets done and how much is left undone, I am enough.
It`s going to bed at night thinking. Yes, I am imperfect and vulnerable and sometimes afraid, but that doesn`t change the truth that I am also brave and worthy of love and belonging.

Videre sier hun:

“Owning our story can be hard but not nearly as difficult as spending our lives running from it. Embracing our vulnerabilities is risky but not nearly as dangerous as giving up on love and belonging and joy—the experiences that make us the most vulnerable. Only when we are brave enough to explore the darkness will we discover the infinite power of our light.”

Jeg vil fortsette å forsette å leve helhjertet. Og eie min historie og liv.
Og jeg har tenkt til å se livet videre gjennom kjærlige briller.

Kjærlige briller

 

Takk til alle som har gjort 2013 til et bra år til tross for alle hindre. Det kule er jo at ingen av dem har vært for store til å passere og gå videre.

God jul!